Alf Prøysen og skolen

Innledning

Alf Prøysen har i flere sammenhenger interessert seg for skolen, som vi skal se. Han har eksempelvis skoleskildringer i flere av sine fortellinger og stubber, i Trost i taklampa er han opptatt av Gunvor Smikkstuguns erfaringer med lærer Brekkestøl i et viktig avsnitt i romanen, og i Det var da det og itte nå handler ett av avsnittene om hans egen skolegang i oppveksten.

På denne måten føyer Prøysen seg inn i en viktig tradisjon i norsk litteraturhistorie, ettersom mange norske forfattere har vært opptatt av skolen, også i skjønnlitterær form. Bjørnstjerne Bjørnson har i skildringen av Bård Skolemester i En glad Gut (1860) laget det kanskje mest berømte lærerportrettet i norsk litteratur. Bjørnsons ærend i denne fortellingen var å vise at kjærligheten var den kanskje viktigste drivkraften i samliv og samvær mellom mennesker, og dette har han formidlet gjennom fortellingen om hvordan Bård Skolemester lærte om kjærligheten i livets skole, og om hvordan han formidler dette til sine elever i omgangsskolen.

I 1880-årene var det flere av de fremste forfatterne i tiden som gikk til angrep på den lærde skole – eller latinskolen som den het på folkemunne – og det at man var mest opptatt av å formidle utdatert kunnskap om to døde språk i dette skoleslaget. Den mest kjente av disse romanene er Alexander Kiellands Gift, som blant annet forteller om hvordan lille Marius dør av latinpugget.

På 1900-tallet er Jens Bjørnsboes Jonas den kanskje mest kjente romanen fra skolemiljø. Her får vi høre om hvordan den ordblinde Jonas blir mobbet av lærere og medelever i den offentlige skolen, og hvordan han blir tatt hånd om på en positiv måte i et Steinerskole-lignende, alternativt skolemiljø.

Hva er så årsaken til at så mange forfattere er opptatt av skolen? Svaret ligger – i hvert fall delvis – i dagen. Skolen er den samfunnsinstitusjon som absolutt alle må innom uansett hvilket sosialt lag de kommer fra, uansett kjønn og uansett geografisk tilhørighet. Skolen skal i høgere grad enn noen annen samfunnsinstitusjon bidra til at alle samfunnsmedlemmer får et felles sett av kunnskaper, holdninger og ferdigheter som skal fungere som selve limet i samfunnsbygningen.

Men helt fra vi fikk en offentlig finansiert skole i dette landet har vi hatt en debatt om skolens innhold og utforming, og skjønnlitterære skoleskildringer har ofte vært innlegg i denne debatten. Skoleskildringene har vært uttrykk for hvordan ulike samfunnsgrupper har kjempet for å få inn så mye som mulig av sin kultur, sine verdier og sine holdninger i skolen, og for ønsket om at deres gruppes kultur, verdier og holdninger på den måten skal bli de dominerende i samfunnet. Den delen av Prøysens forfatterskap hvor skole er temaet, er også preget av denne debatten, som vi skal se.

Det var da det og itte nå

Ett av de temaene Prøysen er opptatt av i den radiokåseriserien han holdt i 1967, Det var da det og itte nå, er altså skolen. Når jeg begynner med den, er det fordi man her kanskje kan lese noe om hvilke skoleerfaringer han selv gjorde i oppveksten, skoleerfaringer som i sin tur dannet grunnlaget for de skoleskildringene vi senere finner i hans forfatterskap. Det vi hele tiden må ha in mente, er imidlertid at vi i Det var da det og itte nå møter Prøysens etterhåndsperspektiv på hans egen skolegang, preget både av seleksjon, bearbeiding og tolkning av barndomserfaringene som ligger i bunnen.

I dette avsnittet, som han betegnende nok har kalt ”’Da klokka klang’” (i anførsel, på grunn av referansen til Margrethe Munthes sang), refererer han en rekke små og store hendelser i skoletiden. Han forteller at han kunne lese lenge før han begynte på skolen, og at han kjedet seg litt når de andre hakket av gårde i leseboka med stor møye. Det var en annen gutt også som kunne lese i klassen hans, men den andre sto et hakk over Prøysen, for han kunne også klokka. Vi får også høre at frikvarterene er det verste, for når eleven skulle deles inn i partier, ble den litt klønete Prøysen aldri valgt. Han forteller også om en episode hvor han ble tatt i å skrøne og ba frøken om forlatelse, og hvordan medelevene ler av ham og mobber ham for dette. Han forteller også hvordan sløyden ble et mareritt, upraktisk som han var, og han forteller om hvordan han avslo å være med i skoleskirennet fordi Bolstadjordet var altfor bratt. Det endte med at han besvimte (av frykt?) da han så den flinkeste gutten i klassen sette utfor hoppet.

Et par av de episodene Prøysen refererer fra sin egen skoletid har imidlertid mer prinsipiell interesse. Et sted sier Prøysen at det ikke var noe på skolen som passet inn i hverdagen i Prøysenstua. En dag sa nemlig frøken at det var galt å ta det største rommet i huset til finrom som aldri ble brukt. Det største rommet burde være soverom, for da fikk man mye luft i det rommet man oppholdt seg så lenge. I Prøysenstua og i husmannsstuene ellers hadde man imidlertid ikke noe valg, presiserer Prøysen, for der fantes det bare ett stort rom, og det måtte brukes både til oppholdsrom og soverom.

Frøken var dessuten opptatt av at man burde ligge med åpent vindu om natten, men heller ikke dette passet helt i Prøysenstua, for der gikk det ikke an å åpne vinduene.[1] Frøken snakket også om hvor morsomt det var for småjentene å være med og bake kaker. Også dette bød på problemer, for i Prøysen var det ingen stekovn i komfyren. Når Julie en sjelden gang skulle bake kaker, laget hun deigen hjemme og tok den med til naboen og stekte kakene der.

Prøysens hensikt med å nevne disse tingene, må være å fortelle at lærerinna aldri hadde satt sine ben i ei husmannsstue, og at hun ga referanser til boforhold som var helt annerledes enn dem som var typisk for landarbeiderproletariatet. Hennes formaninger er ikke bare irrelevante, men kommer også til å virke sosialt ekskluderende for elevene fra landarbeidermiljøet, og ikke inkluderende, slik de burde i en institusjon hvor alle samfunnsgrupper er representert.

Hva jeg skal bli

Enda mer interessant er en annen episode Prøysen refererer til fra sine år i grunnskolen på Ringsaker. Det var den gangen frøken ga dem den uunngåelige stiloppgaven ”Hva jeg skal bli når jeg blir stor”. Prøysen skriver uten videre at han ville bli kunstmaler, for han hadde alltid hørt at han var flink til å tegne. Dessuten hadde han tidlig hørt om Johan Nordhagen, som også hadde vokst opp på en husmannsplass langs Præstvægen, under forhold som lignet dem i Prøysenstua. Så hvorfor skulle ikke Prøysen kunne gjøre en lignende karriere?

Med denne stilen får Prøysen fullt klaff hos frøken. Hun syntes den var så bra at hun leste den opp for klassen. Men denne gangen hadde han forregnet seg i forhold til sine medelever, for de lo og syntes åpenbart at Prøysens kunstnerdrømmer var narraktige og urealistiske. Å ville bli kunstner når du var født inn i landarbeidermiljøet langs Præstvægen, var det samme som å stille seg lagelig til som mobbeoffer.

Her er verdiforskjellene i de ulike sosialgruppene åpenbare. Bygdeborgerskapet, hvor frøken hører hjemme og hvis verdier skolen som sådan representerte, vurderer kunstneryrket høyt. Innenfor landarbeiderproletariatet derimot er det de ferdighetene du er i besittelse av som utøver av praktiske arbeidsoppgaver som teller. Å krysse klassegrensene, dvs. å bli kunstner for en som hadde sitt utgangspunkt i husmannsstanden, var ikke realistisk innenfor den førmoderne landsbygdskulturen Prøysen vokste opp i.

Hvis Prøysens framstilling i Det var da det og itte nå er dekkende, innså han alt dette allerede idet frøken valgte å lese opp stilen, for han sier at når hun leste den opp, følte han at det ikke var samme stilen som han hadde skrevet hjemme. Det urealistiske i det å bli kunstner innså han altså ikke da han satt hjemme og drømte fram stilen, men han innser det i det øyeblikk han – tilbake i virkeligheten – sitter i klasserommet blant alle sine klassevenner og ser det hele fra deres synspunkt. Han påstår også at han umiddelbart – den gangen – satt med illrøde ører og lovte seg selv at han ikke skulle skrive noe så dumt en gang til.

Han utfører også en slags sjølkritikk på etterskudd i 1967 når han utformer teksten til Det var da det og itte nå, og sier at stilen ”sikkert var nokså høyttravende og sjølgod”. Det kan jo hende han hadde rett, men det er fristende å anta at denne kommentaren er noe han sier for å få avlat som voksen. Neste gang han skulle skrive stilen om hva han skulle bli, fortalte han imidlertid at han ville bli sveiser!

Det bemerkelsesverdige ved dette avsnittet om skolen i Det var da det og itte nå er at Prøysen konkluderer med at han likte seg på skolen. Til tross for sløyden, til tross for nederlaget i forbindelse med skoleskirennet, til tross for nederlaget med stilen om kunstnerdrømmene og til tross for frøkens irrelevante kommentarer til landarbeidernes boforhold og levemåte, var Prøysen begavet på en måte som skolen honorerte, ikke bare når det gjaldt stiler om kunstnerdrømmer. Han var dessuten kunnskapstørst, han var glad i å lese, og generelt interessert i det som skolen hadde å by på. Ikke rart at skolen egentlig var et sted han trivdes.

Og kunstner ble han jo, så på den måten sviktet han – overflatisk sett – sine egne. I realiteten gjorde han sine egne den største tjenesten han kunne med sin kunstneriske innsats, dvs. ved å gi landarbeiderproletariatet på Hedmarken en plass i litteraturen.

”Marken”

I Prøysens første bokutgivelse, Dørstokken heme fra 1945, finnes det en tekst med tema fra skolemiljø. Den heter ”Marken” og den er etter min mening en av Prøysens beste fortellinger overhodet. Opprinnelig ble den publisert i Magasinet i 1942 da Prøysen var 28 år gammel. Den avslører på en temmelig krass måte hvordan klasseforskjellene i det førmoderne bygdesamfunnet på Hedmarken i mellomkrigstida er lett observerbare, både i det som foregår i skolestua og på skoleplassen i friminuttene.

Fem elever nevnes ved navn i fortellingen, nemlig Gyda, Marte Svendsberg, Margit, Laura og Borgny. Den siste nevnes bare en gang i fortellingen og er lite viktig.

Den sosiale rangorden blant jentene er svært tydelig. På toppen står Gyda, datteren til doktoren. Akademikerne hadde en ubestridt topposisjon i bygdemiljøet. Litt under henne sto Marte Svendsberg, dattera på den største gården i kretsen. Bygdeakademikerne og storbøndene holdt gjerne sammen, men med akademikerne et lite hakk foran.

Margit var proletardatter, og hun og moren framstilles som sosiale strebere. Hun var fra ei lita grå stue borti en skaukrull, som det står, og hun er lappete i klærne, men ren og nyvasket bestandig. Hun skaffer seg bånd rundt håret, og etterligner på den måten skamløst Gyda og Marte. Fortellerstemmen røper sin uvilje mot denne strebertypen ved å fortelle at hun skinner i toppen som ei verphøne! Enda et tegn på hennes streberi er at hun ”tala fint”, dvs. hun normaliserer sitt talespråk når hun snakker med Brekkestøl, og føyer på den måten sitt språk etter hans.

Hovedpersonen i teksten er Laura, som på en måte befinner seg nederst på den sosiale rangstigen blant disse fem jentene. Hun er lang og hengslete, har vanskelig for å lære seg bibelsitater, men vi får høre at hun har fått ros for sine ferdigheter i praktisk arbeid, dvs. i potetsetting, turnipsluking og bærplukking. Laura er en outsider for så vidt som hun også har et rikt indre liv, hun har følelse og fantasi, hun ser og opplever mange ting som de andre ikke ser. Hun er beskrevet som litt av en kunstnersjel.

Læreren, som her og i flere av Prøysens øvrige skoletekster heter Brekkesøl, befinner seg sosialt et sted mellom Gyda og Marte på den ene siden og Margit og Laura på den andre. Han kan ikke måle seg med akademikere og storbønder, men står over proletariatet. Hans sosiale mellomposisjon gjør at han må overdrive solidariteten med bygdeborgerskapet og dets verdier for å sikre at hans egen plassering tipper den veien. For eksempel snakker han normalisert bokmål, som Gyda. Han framstilles i det hele tatt som en gammeldags, autoritær lærertype. Med tanke på når fortellingen første gang ble publisert, gir denne lærertypen, slik han er skildret, assosiasjoner også til tysk disiplin og tysk militarisme.

Tre episoder

Fortellingen inneholder tre episoder som på ulike måter avslører relasjonene mellom menneskene i teksten. I den første episoden blir Laura hørt i en utenatlekse hun ikke kan, og Brekkestøl unnser seg ikke for å true henne med særskole og utestengning fra konfirmasjonsundervisningen i alles påhør. Deretter blir streberen Margit hørt, og hun ramser opp hele leksa uten å puste. Fortelleren røper sin uvilje ved å kommentere dette med at hun ser ”med sultne små auer på han Brekkestøl.”

Til slutt blir Gyda hørt, og hun kan heller ikke leksen. Da er Brekkestøls reaksjon en helt annen enn i forhold til Laura. Her er det ingen trusler og ingen mobbing, og forskjellsbehandlingen blir til de grader åpenbar. Brekkestøl tar ikke sjansen på å legge seg ut med doktorens datter.

Den andre episoden utspilles på skoleplassen, i lek med en ball. Gyda eier ballen, så hun kan tape to ganger, de andre bare en. Streberen Margit vil gjerne være med, men får ikke lov. Hun forsøker imidlertid å innynde seg ved å hente ballen og tørke av den på stakken sin når den triller ut i skitten. Hun får ikke takk for det, men hun gjøre det likevel, står det. Laura er ikke nærheten en gang når de andre leker balleken. Dette blir et iøynefallende eksempel på hvordan klasseforskjellen preger også barnas lek i skolegården.

I den tredje og mest dramatiske episoden i denne teksten får vi høre hvordan Laura tyr til en panikkhandling for kanskje å kunne bli venninne med Gyda en gang. Eller i hvert fall redusere avstanden til klassevenninnene noe. Hun sluker en mark! Virkningen av denne fortvilte handlingen blir imidlertid helt annerledes enn den tilsiktede, de andre flykter i forskrekkelse og avsky. Og Margit er den som sterkest markerer sin avsky, for ytterligere å innynde seg hos lærer og klassekamerater. Det er ingen klassesolidaritet mellom småfolket i Prøysens fortellinger. Brekkestøl gir Laura en voldsom overhaling fordi hun har pint marken, og demonstrerer med det at han er mer dyrevenn enn menneskevenn.

Trykket mot det ureflekterte og forsvarsløse barnet i denne teksten gjør den gripende. Laura er et offer, på linje med flere av de andre hovedpersonene i fortellingene i Dørstokken heme, eksempelvis Pær i ”Gammal gjeld”, Kaku-Karen i ”Fin-lampa på Rogne” og husmannen i ”Beinvegen”. Som helhet viser teksten hvordan læreren står de mest utsatte barna fjernt, og hvordan klasseforskjellen gjenspeiles i barnas samvær i skolen.

Trost i taklampa

Lærer Brekkestøl, som vi treffer første gangen i ”Marken”, opptrer også i Trost i taklampa. Sammen med redaktør Gregersen og dikter Lundjordet representerer han her den bygdeintelligentsiaen som i særlig grad står for den dobbeltmoralistiske bokpraten. Den går i korthet ut på at ungdommen bør bli på landet og leve i troskap mot jorda, mens ”gode hoder” bør til byen. Brekkestøl var selv odelsgutt og skulle ta over garden etter foreldrene, men så hadde han så godt for seg og var så opptatt av å lese, at han måtte utdanne seg til lærer. Broren derimot var så dum så han nesten ikke greide folkeskolen, så han burde ha tatt over garden, etter Brekkestøls mening.

Yndlingseleven til Brekkestøl er Ingebjørg, dattera på storgården Smikstad. Også her går altså Brekkestøls sosiale sympatier oppover, som i ”Marken”.

I et kort avsnitt får vi høre om hvordan Gunvor Smikkstugun opplevde Brekkestøl som lærer i skoletiden. Det forteller en del at hun, da hun kommer av toget og får øye på ham blant de som har møtt opp for å ønske Lundjordet velkommen, stikker av så fort hun kan. For Brekkestøl var det verste hun visste, står det. Og når hun tenker tilbake på skoletiden, dukker det opp noen formuleringer som minner om Prøysens formuleringer i Det var da det og itte nå om hvordan han sjøl hadde opplevd skolen.

Det var så stor avstand mellom det Brekkestøl sa og hennes egen virkelighet, tenker Gunvor. For eksempel hadde Gunvor skjønt at det var to forskjellige ting å lese om sult i leseboka og å være sulten sjøl. Ungene i leseboka var snille og delte det vesle de hadde med andre, og så fikk de belønningen for det til slutt. I Smikkstugun derimot bæljet ungene om kapp hvis noen hadde fått litt mer enn de andre. Og moren deres oppførte seg heller ikke etter leseboka når hun ba dem holde kjeft og spise det de hadde fått.

Det Gunvor opplever her, er at de borgerlige oppdragelses- og dannelsesidealene fra slutten av 1800-tallet som gjenspeiles hos dydsmønstrene i leseboktekstene, har lite å gjøre med den folkelige oppdragelsen hun sjøl får i Smikkstugun. Igjen dreier det seg altså om at barna fra landarbeidermiljø ikke gjenfinner sin kultur og sine verdier i skolevirkeligheten. Men det dreier seg også om at Gunvor stiller en form for realismekrav som bryter med litterære smaksidealer innenfor borgerskapet, når hun ønsker at leseboktekstene skal skildre barna slik de er, ikke slik de burde være. I lesebøkene er det bare slemme morer som sier slikt til ungene sine som mora i Smikksugun gjør, men Smikkstugu-barna tenkte aldri at hun var slem for det. Leseboktekstene er altså bokprat.

Et annet eksempel på hvordan Gunvors og Brekkestøls tanker og oppfatninger går på tvers, er i oppfatningen av eventyret om manndattera og kjerringdattera. Dette var favoritteventyret til Brekkestøl, mens Gunvor syntes det var dumt. For hvorfor kunne ikke kjerringdattera vær pen i stedet for manndattera, som var pen nok fra før? Kanskje hadde kjerringdattera også blitt snill da? Og at hun valgte det røde, pene skrinet i stedet for det grå,[2] var ikke noe rart, for hun var sikkert grå nok fra før.

Gunvor, og for så vidt også Brekkestøl, leser her egentlig eventyret på en måte som er eventyret temmelig fremmed, for så vidt som de forstår personene i eventyret som produkter av miljø og oppdragelse, mens eventyret framstiller mennesker som rene personlighetstyper, som er blitt som de er uavhengig av ytre påvikninger. Manndatteras skjønnhet og hennes valg av det rette skrinet er et tegn på hennes gode egenskaper, og ikke et resultat av god oppdragelse. Manndattera har fortjent å lykkes i eventyrets univers. Kjerringdattera har fortjent å mislykkes. Hos Gunvor vekker denne forskjellen imidlertid bare medlidenhet og opprørstrang, mens Brekkestøl bruker eventyret til å argumentere for sine borgerlige oppdragelsesidealer.

For øvrig er Brekkestøl en helhjertet formidler av den romantiseringen av livet på landet og arbeidet med jorda som angripes i romanen. Han holder taler 17. mai om dette temaet, og han setter opp skuespill som Ervingen og Til sæters i bondeungdomslaget. Brekkestøl er med andre ord en hovedårsak til Gunvors berettigede opprør og hennes flukt til byen, stikk i strid med all bokprat.

”Stil om katten”

Lørdag den 24. september i 1955 publiserte Prøysen en stubb i Arbeiderbladet som hadde tittelen ”Stil om katten”. Siden tok Nils Johan Rud denne stubben inn i Onger er rare (1973). Stubben dreier seg om den blide, pene lærerinna som har bestemt seg for at hun skal la ungene i småskolen skrive stil. I innledningen til stubben får vi et sterkt inntrykk av at småskoleungene synes dette er prestisjefylt, fordi det å skrive stil ellers er noe bare de eldre skolebarna gjør.

Slik denne klassesituasjonen beskrives, synes barna å ha fått en klar oppfatning av hva som er en idealstil om katten. Framstillingen i stilen skal være objektiv, saklig og preget av leksikalsk kunnskap om katten. Frøken forventer med andre ord svar i tråd med det en kunne kalle den klassiske skolestilen.

Jon er normbryter i denne stubben. Hans svar på oppgaven er som følger: ”Katta våres æ gla i fiskeboller og søt mjølk og ligg i sengen med meg om natta.” Dette svaret på oppgaven kan sies å være en personlig formet, poengtert minifortelling med utgangspunkt i Jons egne erfaringer med katten der hjemme. Han skriver om ”katta våres”, ikke om katten generelt. Han skriver dessuten på dialekt, og stilen har et uformelt, muntlig preg, i strid med sjangerkonvensjoner knyttet til den klassiske skolestilen. På mange måter inneholder Jons stil et kunstnerisk-litterært element.

Forfatteren vil at vi skal sympatisere med Jons måte å besvare oppgaven på. Teksten argumenterer for større rom for fantasi og kreativitet, for mer kunstnerisk orientert stilskriving i skolen. Prøysen kan sees på som en tidlig forkjemper for det som er blitt kalt sjangeroppbruddet i skolen, dvs. bruddet med den klassiske skolestilen og åpningen for en mer variert skrivepraksis i skolen.

Når teksten argumenterer for en mer kunstnerisk orientert stilskriving, kan dette også sees på som dikterens framstøt for å plassere mer av sin kultur, sin foretrukne skriveform, i skolen. Prøysens måte å forholde seg til virkeligheten på var da også i ekstrem grad rettet mot å reprodusere den – altså virkeligheten – som fortellinger.[3] I denne sammenheng kan det også være interessant å nevne at Prøysen i Det var da det og itte nå forteller at han selv en gang leverte et svar på denne stiloppgaven som var likelydende med Jons stil.[4]

I ”Stil om katten” avbryter frøken eksperimentet med å la småskoleelevene skrive stil på en upedagogisk måte. Hun sier rett ut at elevene nok er for små til å skrive stil. Hun oppmuntrer dem altså ikke på noen måte med utgangspunkt i det de har prestert. Når hun sier dette, kan det oppfattes som en reaksjon på Jons dramatiske brudd med frøkens sjangerforventninger. Men frøken tenker også på det Jons stil forteller om levemåten i hans hjem, dette at katta får fiskeboller og sengevarme, mens han selv lever usunt med sukker på brødet og saft til skolematen. Dette er det åpenbart vanskelig for henne å forholde seg til, og hun velger å avbryte stilskrivingen i stedet for å ta saken opp med Jon eller hans foreldre. Igjen et eksempel på verdiforskjeller hos lærer og elever.

Når Prøysen forteller om sitt svar på denne stiloppgaven som var identisk med Jons i Det var da det og itte nå, avbryter ikke frøken stilskrivingen, slik det skjer i ”Stil om katten”, men kommenterer Prøysens stil på en måte som også avslører verdiforskjellene hos elev og lærer, men på en litt annen måte. Hun påpeker nemlig at katten skal være ute om natta og fange rotter og mus, og at det var uhygienisk å ha den i senga.[5] Hun sier altså rett ut det frøken i ”Stil om katten” bare tenker.

Stiloppgave

I tillegg til de tekstene jeg har vært inne på ovenfor, har Prøysen flere stubber som på litt ulike måter er relatert til skolemiljø. Hvis læreren i stubben er mannlig, heter han oftest Brekkestøl. Hvis læreren er kvinnelig, heter hun frk. Frydenberg. I ”Livet skal leve” i Tia og timen[6] (egentlig Arbeiderbladet 13. oktober 1962) dreier det seg eksempelvis om å sitte igjen. En annen tekst i samme samling heter ”Klasseforskjell” og dreier seg om det å begynne i 1. klasse (egentlig Arbeiderbladet 10 august 1963). Skoleskirennet som Prøysen har skrevet om i Det var da det og itte nå hvor han forteller at han besvimte, har han også skildret i en stubb som han kalte ”Skule-skirenn” (egentlig Arbeiderbladet 5. Februar 1966), også den tatt med i Tia og timen.

De fleste av disse stubbene med skole som tema, tar i liten grad opp problemer av den typen vi har vært inne på ovenfor. Men et par gjør det, med litt forskjellig innfallsvinkel. Den ene heter ”Stiloppgave” og sto i Arbeiderbladet 12. september 1964. Den tar utgangspunkt i den samme situasjonen som Prøysen beskriver i Det var da det og itte nå, nemlig en lærerinne som gir klassen sin, en 5. klasse, stiloppgaven ”Hva vil du bli når du blir stor?”

Så får vi høre at Jarle vil bli langrennsløper. Jenny vil bli friserdame. Skolens lys, Trygve, vil bli såpekoker, skriver han, men det er bare for spøk. For egentlig skulle Trygve ”gå videre” som det het i gamle dager, dvs. han skulle utdanne seg videre, sannsynligvis i en høyere utdanningsinstitusjon i byen. Jeg-personen i teksten skriver at han vil bli gartner. Dermed kan vi slå fast at denne stubben ikke er selvbiografisk, hvis Det var da det og itte nå er det.

Hovedpersonen i teksten er imidlertid Signe Stolmakerstugun, som ikke hadde skrevet noen ting. Tidligere i teksten har vi fått høre at handlingen utspiller seg i en periode med mye konkurser og mye ledighet blant arbeidsfolk, og vi har fått høre at Signes far er arbeidsløs.

Frøken er, i denne stubben som ellers hos Prøysen, preget av borgerlige verdier, og hun er preget av kunnskapsløshet når det gjelder landarbeiderbarnas bakgrunn. Hun innprenter Signe og de øvrige 5. klassingene at de må ha pågangsmot, de må ha drømmer om å bli til noe, og hun viser til ”Løft ditt hode du raske gutt” og ”Alltid freidig når du går”.

Signes svar på frøkens formaninger er som følger: ”’En lyt ta det en får nå ska en bærja seg over kneiken,’ seie’n far.” Da ble det stille, står det. Det betyr at da har lærerinna fått noe å tenke på, og det betyr at hun hadde vært nokså tankeløs med sine kommentarer til da. Nå først forstår hun åpenbart at Signe har det vanskelig.

Litt av en dikter

En annen stubb heter ”Litt av en dikter” og sto i Arbeiderbladet den 5. september 1959. Stubben forteller om en guttunge som tidlig er langt framme, han var ”litt av en dikter”, står det, blant annet på den måten at han kunne synge ”Sørensens reinlender” før han kunne snakke, og ved at han hadde lest ut A.B.C.en og var kommet halvveis i Nordahl Rolfsens lesebok før han begynte på skolen.

En dag gutten er i skibakken, står læreren hans og ser på ham i vinduet, og læreren forteller kona si at gutten går og tenker og drømmer, i tråd med oppfatningene av ham som en raring og en dikterspire. Læreren forventer med andre ord at gutten har store tanker i hodet, og store forventninger til framtida om suksess og hedersbevisninger. Når læreren dagen etter spør gutten hva han tenkte på da han lekte ute i snøen og antyder hvilke tolkninger han sjøl har lagt inn i guttens bevegelser, bringer gutten det hele ned på jorda igjen: ”Je lekte at je gikk på mjølkgraut med sukkerskorpe på, for det er det beste je veit.”[7]

I denne teksten kan man se på det som en tilfeldighet at den som vil tolke noe høystemt, abstrakt og virkelighetsfjernt inn i guttens tenke- og væremåte, er lærer, for det antydes også at folk flest mener det vil bli noe rart av denne gutten. Men kanskje er det ikke helt tilfeldig likevel at det er læreren som er tillagt denne rollen. Her blir man for eksempel minnet om frøken i Det var da det og itte nå, som honorerte Prøysens kunstnerdrømmer. I alle fall snakker læreren i denne stubben, som ellers hos Prøysen, normalisert bokmål, på en måte som understreker hans tenkemåte i teksten.

Guttens rolle i teksten er å bringe lærerens tanker om ham ned på jorden og tilbake til nærmiljøet. Og dette er ikke den eneste stubben hos Prøysen hvor dette er barnets rolle.

Oppsummering

Hvis vi skal oppsummere, kan vi si at når læreren heter Brekkestøl i Prøysens diktning, møter vi en arrogant og autoritær lærerpersonlighet, som mobber de svake elevene og gjør åpenbar forskjell på elevene i bygdeborgerskapsbarnas favør. Også de kvinnelige lærerne hos Prøysen har rotfeste i bygdeborgerskapet og formidler dets verdier, men på en mer diskret måte enn de mannlige lærerne. Lærernes normaliserte språk forteller også noe om deres avstand til landarbeiderproletariatets språkkultur.

Lærerne i Prøysens skoletekster formidler borgerlig ideologi ved at de romantiserer livet på bygda og arbeidet med jorda. På den måten tjener de storbøndenes sak, for storbøndene ønsker stabil og sikker arbeidskraft som ikke lar seg lokke av kulturtilbudene i storbyen og de arbeidsmulighetene moderne industri tilbyr.

Lærernes sosiale tilhørighet i borgerskapet kommer også til uttrykk på den måten at de vet lite eller ingenting om kultur og boforhold hos barna innenfor landarbeiderproletariatet. Dermed kommer de ofte med kommentarer som virker sosialt ekskluderende for dem Prøysens tekster er solidarisk med.

Skolen, slik Prøysen skildrer den, prioriterer teoretisk kunnskap framfor praktisk dyktighet, og den formidler ofte teoretisk kunnskap som står fjernt fra barnas virkelighet. Dette vil igjen si at skolen prioriterer bygdeborgerskapets kulturelle kapital.

Prøysen opplevde i en bestemt situasjon i oppveksten at frøken honorerte hans kunstnerdrømmer, på en måte som var mer i tråd med bygdeborgerskapets enn med landarbeiderproletariatets verdier. Når Prøysen likevel ble kunstner, forteller det noe om at han handlet mer i overensstemmelse med bygdeborgerskapets enn med sin egen sosialgruppes verdier. På den måten var han en overløper. Eller han foretok en klassereise. Til gjengjeld brukte han det meste av sin kunstnertid på å skrive om den sosialgruppen han forlot. På den måten betalte han for sitt svik.

Knut Imerslund

(Foredrag holdt på Prøysenhuset i Blåklokkevikua 2009.)

---

[1] I Trost i taklampa er det en annen representant for bygdeborgerskapet som får framføre disse synspunktene, nemlig gammeldoktoren. Attspikre glass er det verste jeg vet, sier han, og da tenker Gunvor Smikksugun – som i denne sammenheng nok fungerer som forfatterens alter ego – følgende: ”Slikt kunne den sea som kom ifrå varme hus. I Smikksugun var det om å gjøra å få det tett, der, fyst og fremst, det var kaldt nok lell der om’n itte skulle begynne å vara hygienisk, som’n sa dokteren støtt.”

[2] Prøysen skriver at det skrinet manndattera valgte, var grått og ikke blått, slik det står i eventyret.

[3] Jf. Knut Imerslund: Rau skulle kjolen vara. Artikler om Alf Prøysen og hans forfatterskap, Vallset 2005, s. 200ff.

[4] Jf. Alf Prøysen: Det var da det og itte nå, Verker bd. 3, s. 109.

[5] Sst.

[6] Alf Prøysen: Tia og timen. Lørdagsstubber 1962-1970, Oslo 1998.

[7] Alf Prøysen: ”Litt av en dikter”, Onger er rare, Verker bd. 5, s. 96.