Biografiske notiser

Prøysens glade sang

Det er høsten 1939 at Alf Prøysen ankommer Ullensaker for å begynne som fjøsrøkter hos Martin H. Ljøgodt på gården Lodding. Herfra skriver han i november til vennen Knut Fjæstad og forteller og at han har det riktig godt og bra. Han har til og med fått eget rom, noe som innebærer at han kan sitte oppe og skrive om natten med lyset på, uten at han forstyrrer noen. Han er godt fornøyd med lønna på 80 kroner pr. måned, og det blir ekstra bra når han enkelte måneder kan spe på med honorar fra Arbeidermagasinet. I det året han er på Kløfta, får han inn 5 dikt og en novelle i Arbeidermagasinet.

Som en av naboene til gården Prøysen arbeidet på, ble Arthur Lodding ganske godt kjent med Prøysen. Han forteller om dette i et intervju fra 1971 i Hamar Stiftstidende: ”Som en av naboene der, ble jeg ganske godt kjent med Alf Prøysen. Og det var et hyggelig bekjentskap. Enkelte ganger leste han noen av sine dikt for meg og andre i grenda. I sitt arbeid med dyrene sang og nynnet han bestandig. Og gikk man på tur sammen med ham, kunne han midt under samtalen plutselig nynne på en vise. Det var som han levde i en annen verden. En meget dyktig og arbeidsom fjøsrøkter var han, og han høstet utmerkelser for sitt arbeid med og stell av husdyr. Dyrene lot til å føle ekstra trivsel ved hans glade sang. I fristunder skrev han flittig. Og forarbeidet til mye av det som senere kom ut i bokform, ble produsert på Lodding, der han var meget godt ansett i hele grenda”. I hagen hos enkefruen på en av nabogårdene, skrev han flere dikt og viser – blant annet ”Björkorna bredvid kojan” som er forløperen til ”Steinrøysa neri bakken”. Den eldre damen, fru Ragna Sten, var glad for Prøysens mange besøk. Og disse to menneskene kunne ofte hygge seg storartet ved kaffebordet. Ungguttens tanker og meninger fant gehør hos den eldre.

Det er også på denne tiden han får kjøpt sin berømte gitar. Den hadde opprinnelig tilhørt mora til vennen Åge Oswold fra Ringsaker. Alf kunne aldri glemme den gitaren og den dagen for mange år siden da den ble solgt på auksjon. Han hadde så lyst på den, men prisen steg raskt og han kunne ikke følge med på budgivningen. Men fortsatt husker han damen som fikk tilslaget på femten kroner. Nå skriver Alf brev til henne og spør pent om han kan få kjøpe den. Og han er heldig, han får kjøpt den for tretti kroner. Gleden er stor den dagen han kan ta gitaren i hendene, og den følger han nå som en kjær venn resten av livet. Når Prøysen har vært på Kløfta i ett års tid begynner rastløsheten å melde seg. Han tar toget til Oslo og oppsøker Arbeidskontoret. Han får tilbud om en jobb i Sørum.

Snill og forsiktig gutt

Han får seg arbeid hos Karl og Else Aasnes på gården Gjester i Sørum. Det er en matsterk gård, og kona på gården er kjent for å være veldig flik til å lage god mat. Alf forteller i et brev til Fjæstad at han har vært i Oslo og sett Chat Noir-revyen, og at det var en opplevelse av en annen verden. Det er godt å komme bort fra hverdagen, for på denne tiden strever han med å finne sin egen stil. Dette blir ikke bedre av at han har en uro i kroppen og plages av rastløshet. Problemene fører til at han ikke klarer å produsere nye dikt og noveller. I tiden han er på Sørum får han bare inn to noveller i Arbeidermagasinet. Derimot får han flere arbeider i retur, og blant disse er ”Spillemannsvise” og ”Å om du var her i vår”. Selv synes han at disse to arbeidene er noe av det beste han inntil da har skrevet. I en av juledagene har Prøysen og en del ungdom i nabolaget planlagt å gå julebukk. De har avtalt å samles på Prøysens rom på gården. Asbjørn Sæther er en av dem som var til stede, og han kan fortelle at det både var jenter og gutter til stede, og at Prøysen underholdt litt med gitarspill og sang mens de kledde seg opp som julebukker.

En annen som også var en del sammen med Prøysen på denne tiden, er Guvor Tukun. Hun kan fortelle at Alf var en veldig snill og forsiktig gutt som jentene godt likte å være sammen med. Hun forteller også at jentene syntes at han var veldig flink til å danse. De besøkte ham på rommet hans på Gjester gård, hvor han lærte opp henne og to venninner i dans. Hun kan også fortelle at han ofte var sammen med en kamerat som hun ikke kan huske navnet på. Men hun tror det var en kamerat fra Ullensaker. Dette stemmer også med andre jeg har snakket med, som sier at han var en del sammen med venner fra Ullensaker. Men han liker best å være alene med bøkene som han låner på folkebiblioteket like ved der han bor. Her gasser han seg i Hamsun, Falkberget og Bojer. En annen dikter som gjør stort inntrykk på ham, er trønderdikteren Einar Solstad, som var en av de ”unge døde”. Solstad ble ansett som Norges største lyriske talent, men rakk bare diktsamlingen Digte i 1915 før han tragisk døde i spanskesyken under bryllupsreisen. Tragedien blir ikke mindre av at hans unge kone skyter seg da hun forstår at han er død. Etter Solstads død ble diktsamlingen Haven gitt ut i 1918. Det er diktet ”Verset” fra denne diktsamlingen som står på trykk i Aftenposten som gjør så stort inntrykk på Alf.

I et brev fra begynnelsen av april 1941 til Fjæstad forteller Prøysen at han skal slutte på Gjester omkring 8. april. Han har derfor tenkt seg en tur til Oslo over Påske for å søke ny post. Kona på gården har derimot gjentatte ganger bedt ham om å bli. Du skjønner det er hun som er mannen på her på gården, skriver han til Fjæstad. Gjennom vinteren har han også vært kjærest med dattera på en av nabogårdene. Dette kommer han også inn på i to av brevene til Fjæstad på denne tiden. I det første skriver han: Jasså, du har en ”kvinne” du også. Jeg har hatt det ganske hett i vinter, men nå begynner det å kjølne, det er i grunnen best, det stemmer i hvert fall ikke med de store diktere i samtlige magasiner og Lalla Carlsen, ”nå er det vår igjen – nå er det vår igjen”, og kjærligheta hører med til den.

I et brev noen dager senere heter det: ”Var uvenner med flammen her for en stund siden, men nå er det gode utsikter akkurat like før jeg reiser. Huff a meg, jeg er helt ør i hue av vår og elskov og du vet sikkert hvordan det er når det har vært ”blåst” som Rose sier, og det da begynner igjen.” Han vil helst komme seg bort til et annet sted. I brevet til Fjæstad forteller han at han har tenkt seg hjem til Rudshøgda, og han ber om at brev som sendes etter 8. april sendes under adresse Rudshøgda. Alf sender nå ingen brev til Fjæstad før julen 1941 og da er han er på plass i Asker. Her oppstår det en misforståelse hos Fjæstad. I bøkene til både Fjæstad og Røsbak står det at han tilbringer det neste halvåret i Ringsaker. Men dette medfører ikke riktighet. Når påsken er over drar han inn til Arbeidskontoret i Oslo for å få seg ny post, men det er ikke så lett. Det ble ikke helt som han hadde tenkt seg. Han må tilbake til Sørum for å få seg arbeid, og det blir på gården Hoel som ikke ligger langt i fra Gjester.

Ny opplysning

Det er jo en helt ny opplysning at Prøysen arbeidet på Hoel gård og jeg må derfor fortelle hvordan jeg er blitt kjent med dette. For litt over et år siden tok jeg kontakt med Sørum Historielag for å undersøke om det var noen der som kjente noe til Prøysens tid i Sørum. Jeg ble bedt om å ta kontakt med Kåre Sæther som i mange år har vært med i historielaget. I januar 2006 ringte jeg Sæther og han kunne fortelle at han hadde truffet Prøysen i Sørum. En dag han var på besøk på Hoel gård traff han Prøysen i drengstua. Her var det samlet flere gutter/menn som benyttet kveldene til kortspill.

Prøysen tok ikke del i dette. Han satt på sengekanten med noen kladdebøker som han hadde. Her hadde han viser, tegninger og notater. Sæther husker disse bøkene til Prøysen spesielt godt fordi de var så slitte og skitne. Han kom ofte inn i arbeidstøyet og kunne være ganske skitten på hendene, så bøkene ble etter hvert ganske skitne. Enten satt Prøysen og skrev i bøkene eller han satt og sang og spilte på gitar. Sæther forteller at han ikke spilte og sang for de andre, men han oppfattet det mer som om Prøysen øvet.

Noen dager senere snakket jeg med Ole Kristian Egner, dagens eier av Hoel gård. Egner kunne fortelle at han som 5-åring hadde vært på besøk hos sin onkel som drev gården. Her hadde han møtt Prøysen og blitt med inn i fjøset, og etterpå hadde han vært med opp på Prøysens rom på gården. Han husker at gitaren til Prøysen hang på veggen. For å få bekreftet opplysningene om Prøysens forhold til Hoel gård tok jeg kontakt med Statsarkivet i Oslo og spurte om det var noen kilder som kunne bekrefte disse nye opplysningene. Etter noen dager fikk jeg brev fra Statsarkivet om at de hadde funnet opplysninger i arkivet etter Sørum trygdekontor, Arbeidsgiverprotokoll 1941. Her finnes opplysninger som viser at Alf Prøysen arbeidet hos Ole Egner på Hoel gård i tidsrommet 22.04.-25.10.1941.

Sørum trygdekontor, Arbeigsgiverprtokoll 1941 s. 1

Vi kan ikke finne noen spor etter Prøysen i revyer eller andre lokale kulturarrangement i tiden på Øvre Romerike. Hjemme i Ringsaker ble han jo ofte benyttet i den slags sammenhenger, og det er trolig at han savner dette sterkt. Dragningen mot mer kulturelle miljøer blir nok sterkere i disse årene. Når tiden er over på Hoel gård drar han på nytt inn til Arbeidskontoret i Oslo for å søke seg en ny post. Mens hans sitter og venter på tur kommer han i prat med en annen kar. Han forteller at han er bilmekanikker. Faren min er gårdbruker ute i Asker, og i dag har han sendt meg hit for å se om det kan slenge en fjøsrøkter. Ja, det må være meg det da sier Alf. Og sånn har det seg at Alf begynner som fjøsrøkter hos Thor og Aagot Wøien på Wøien gård i Asker.

Per Kristian Guntvedt

(Denne artikkelen er hentet fra Knut Imerslund & Per Kristian Guntvedt (red.): Jeg fant! Jeg fant! Prøysenårbok 2006, Vallset 2006.)