Presten som skrev ”Lille vackre Anna”.

 

Ved årsskiftet 1953/54 starter Alf Prøysen en egen side med innsamling av gamle viser i bladet Magasinet for alle. En av de første visene som kommer på trykk er ”Lille vackre Anna”.

Som et forord til visa skriver Prøysen:

 

”Finns det penere vise hell denni her, så kæin du kæille meg en krakk! Sa’n Synger-Martin. Og den karen visste å han sa når det var viser om å gjøra. Visa er så rein og fin, naiv uten å være banal, jeg er sikker på at mange av leserne kjenner den, kanskje litt annerledes, jeg hørte den på et sammensurium av norsk og svensk, men den er nok opprinnelig svensk. Denne variasjonen som står her, har jeg fra en håndskrevet visebok som tilhørte Albert Glader Allingsås, en svensk rallar som knoget i Norge i mange år omkring 1914-18. Da han reiste etterlot han seg to tjukke visebøker, skrevet med den vakreste håndskrift jeg noen gang har sett. Vi beholder hans egen rettskrivning.

                                                                                                                      A.P.”

 

Året etter spiller Prøysen visa inn på plate, og den blir veldig populær både i Norge og Sverige. Det rare er at opphavet til den gamle visa også synes å være glemt i Sverige. Men noe senere finner Ulf Peder Olrog ut at det er presten Bengt Henrik Alstermark som har forfattet visa på første del av 1800-tallet.

For å finne ut av visas historie må vi gå til en bok med tittelen Förbisedda blad ur vår vitterhet, skrevet av Teodor Ekelundh og utgitt på Bonniers forlag i året 1880. Her finner vi mange interessante opplysninger om visa. I denne boka kan vi lese at visa er skrevet av värmlendingen Bengt Henrik Alstermark og utgitt etter forfatterens død sammen med noen andre etterlatte dikt i 1862. Boken er tykt hos P. Hanselli i Upsala (datidens skrivemåte), og det er bibliotekar Richard Bergström som sørger for å få utgitt diktene. Alstermark døde allerede i 1840, men visa var så populær at Bergström gjennom boken ville gjøre dens forfatter mer kjent.

                                                                                 

 Tittelbladet til Bengt Henrik Alstermarks bok.

 

 

 

 

 

 

 

Visa er opprinnelig skrevet tidligere. Fra 1822 kjennes et skillingstrykk av visa, anonymt med noter, feilaktig tilskrevet Tegnér. Senere har imidlertid bibliografiske eksperter fastslått at det er Alstermark som er forfatteren.  

Alstermark var født i Brunskogs sogn i Värmland den 21. mars 1800. Han kom fra en prestefamilie, der både far, farfar, og to eldre brødre var prester. Det er derfor ikke så rart at Bengt Henrik og hans tvillingbror Peter Niclas velger å bli prester. De to tvillingbrødrene er veldig glade i musikk, og allerede fra 12-års alder underholder de med fiolinspill ved brylluper og andre fester.

Etter sine teologiske studier i Uppsala blir han viet til prest 25. oktober 1824.  Han virket i Karlstad stift, men måtte til tider avbryte sin prestetjeneste på grunn av sykdom. Alstermark kunne på en enkel og lettfattelig måte forklare for sine soknebarn de himmelske sannheter. Dertil kom også hans talent for å komponere og spille dansemusikk, særlig polskdans, som han med stor ferdighet utførte på fiolin. I sin ungdom hadde han av en lokal lege fått undervisning i praktisk medisin og i kunsten å tilberede enklere medikamenter. Han hadde stor glede av å hjelpe syke mennesker, og han ble derfor flittig rådspurt av bygdefolket. Hans eget liv ble de siste år formørket både av fysiske og psykiske lidelser.

                                                                                                

Det er årene før 1824 som synes å være Bengt Henrik Alstermarks lykkeligste år. Det er også i disse årene han vier seg til poesien. Under denne tiden besøker han sine slektninger i Värmland, og det er da han skriver den berømte visa.

 

 


                                  

                                                                     

                                  

Men hvem var Anna? Domprosten C. V. Bromander forteller (Bromanderska samlingen), at Bengt Henrik hadde blitt forelsket i sin vakre kusine, landmålerdatteren Mariana Kristina von Bähr fra Borgebol i Värmskog, og at han hadde skrevet en vise som han hadde tilegnet henne. Han er veldig forelsket og treffer henne flere ganger de neste årene. Men til Bengt Henriks fortvielse ble hans følelser ikke gjengjeldt. Hun gifter seg med en annen ikke lenge etterpå. Han var som sin tvillingbror en nokså følsom person, og det fortelles at han etter dette var sterkt plaget av sin ulykkelige kjærlighet.  

Om dette skriver også Bergström i forordet til Dikter av Bengt Henrik Alstermark. Her forteller Bergström at han i 1855 foretok en reise til Värmland, og at han da besøkte tvillingbroren Peter Niclas Alstermark. Om Bengt Henriks ulykkelige kjærlighet forteller han: ”Året 1824 besökte han sina släktningar i Vermland och var då samme lefnadsglade, friske yngling, som fordom. Han förnyade detta besök året derpå, men kom nu med bruten helsa og förkrossad själ. En gäckad kärlek antogs vara orsaken till denna plötsliga förandring; inga enskildheter derom höra hit, helst som föremålet för denna känsla ännu lärer lefa. Den forna helsan och lefnadslusten återkommo aldrig mer.” Et dikt som Bengt Henrik skrev ”den 25. august 1825” forteller om denne ulykkelig kjærligheten:

 

                       

                        Det kan väl aldrig nån’sin tänkas

                        Ett svek, som mera brottslig är,

                        Man kan väl aldrig mera kränkas

                        Av den, som svurit ha en kär,

                        Än då hon listig och förslagen

                        Slår alla löften kull       

                        Och ler åt den, som blir bedragen,

                        Liksom hon log för nöjes skull.

 

                        Trohet hon svor mig i livet och döden,

                        Helig var eden från oskuldsfull mund,

                        Men ack, hur förändras ej människors öden,

                        Löftet, hon svor mig, hon bröt nästa stund.

 

                        Tröst får du likväl, mitt sorgbundna hjärta,

                        Om icke förr, i de himmelska blå,

                        Skild från min grymma, men gränslösa smärta,

                        Råkar jag henne för evig ändå.

 

 

 

Den lille samling av dikt fra Alstermarks hånd som er blitt bevart, vitner om et hjerte som banket varmt for det edle og gode.  Sykdommen som han tidlig ble rammet av, utvikler seg etter hvert til en alvorlig leversykdom. De siste årene før hans død i 1840 er så smertefulle at han blir avhengig av opium. Senere rammer den samme sykdommen også hans tvillingbror. Hans eneste virkelige populære vise fant også veien til Norge, hvor Alf Prøysen over hundre år senere henter den fram fra glemselen.  Vi skal være glade for at Prøysen beholdt rettskrivningen fra den håndskrevne viseboka. Det er nesten utrolig, men den nedskrevne visen som blir trykt i Magasinet for alle er bortsett fra første linje helt identisk med Alstermarks originale dikt.

 

Notebilag til boken fra 1862. Melodien er harmonisert av Leonard Höijer. (Bergström beklager i forordet til boken at Alstermarks noter ikke har vært å gjenfinne.)

 

 

 

Noter til skillingstrykket fra 1822. Dette kan være Bengt Henrik Alstermarks originalnoter.

 

Kilder:

Alstermark, Bengt Henrik: Dikter. Utgifna efter författerens död, Uppsala, 1862.

Bergström, R: Litteratur och natur, Stockholm, 1889.

Ekelund, Theodor: Förbisedda blad ur vår vitterhet, Stockholm, 1880.

Turesson, Gunnar: Tvillingskalderna Peter Niclas och Bengt Henrik Alstermark. Värmlänska Kulturtradisjoner. Del VI. Stockholm 1970.

 

Til slutt en stor takk til Bibliotekarie Gunnila Rooth ved Kalmar stadsbibliotek som har vært svært behjelpelig med å fremskaffe kopier fra Bengt Henrik Alstermarks sjeldne bok.

 

Per Kristian Guntvedt

 

(Denne artikkelen er hentet fra Knut Imerslund & Per Kristian Guntvedt (red.): Jeg fant! Jeg fant! Prøysenårbok 2006, Vallset 2006.)