Alf Prøysen.
Kort biografi
Oppveksten
Alf Prøysen ble født den 23. juli 1914. Foreldrene hadde samme våren flyttet inn på husmannsplassen Prøysen langs Prestvegen på Rudshøgda i Ringsaker. Faren het Olaf Andreassen (f. 1879) og var vokst opp i Ringaker. Moren het Julie (f. 1879) og var vokst opp på Brøttum. Begge var fra slekter som i mange generasjoner hadde tilhørt landarbeiderproletariatet på Hedemarken. Prøysenstua var en husmannsplass under gården Hjelmstad, og Olaf Andreassen måtte svare pliktarbeid på denne gården. Begge hadde mistet en av foreldrene da de var barn. Derfor ble de begge satt bort på legd i oppveksten. Det vil si at de fikk kost, losji og klær på en gård mot at de gjorde nytte for seg med litt arbeid der hvor de kunne.
Da Julie og Olaf giftet seg i 1907, hadde Julie en datter på 3 år som het Marie, og som altså ble Alf Prøysens halvsøster. Julie hadde kommet i ulykka, som det het den gangen, når en fikk barn utenfor ekteskap. Det ble av mange oppfattet som en stor skam, og det skapte vanskeligheter av mange slag for de som var enslige mødre. Det fortelles imidlertid at Julie ikke mistet motet av den grunn, og at Olaf tok seg av stedatteren som om det skulle vært hans egen, etter at Julie og han hadde giftet seg. Etter at de ble gift, fikk de først dattera Margit, deretter Alf i 1914. Samme høsten kommer det ei tjenestejente fra en gard i nærheten av Prøysen og spør om de ikke kan ta seg av gutten hennes som er nesten tre år, men som hun ikke klarer å ta seg av selv, fordi hun er alenemor. Olaf heter gutten, som blir boende i Prøysen. Dermed er det fire barn i den familien Alf Prøysen vokser opp som en del av.
Alt tyder på at barna likte seg i Prøysen, også de som ikke hørte hjemme der. I seks uker hver sommer var barna til Julies søster på besøk i Prøysen, og det var lek og leven fra de kom til de reiste. Dessuten var det stadig besøk i Prøysen fra nabostuene, og aldri fikk noen beskjed om å gå hjem igjen, fortelles det. Selv om husrommet var begrenset i Prøysen, ser altså hjerterommet ut til å ha vært stort.
Alf Prøysens far, Olaf, var husmann. En husmann fikk gjerne disponere en liten husmannsplass som hørte inn under en av storgårdene. På denne plassen fikk husmannen bo med sin familie, og han fikk bruke jorda på plassen som han ville. Her kunne det dyrkes poteter, kålrot og andre rotvekster, og her hadde husmannfamiliene gjerne bærbusker og epletrær. I uthuset hadde husmannsfamiliene ofte ei ku, en gris og kanskje noen høner. Til gjengjeld måtte husmannen svare pliktarbeid på gården husmannsplassen hørte inn under et visst antall dager i året. Ellers kunne husmannen ta seg lønnet arbeid som han ville. Alf Prøysens far drev for eksempel en del med tømmerkjøring om vinteren for å tjene litt ekstra. Da kunne han være borte en uke av gangen. Mange husmenn og deres familier levde i små kår, og klasseforskjellen var stor mellom gårdbrukerne og deres familier på den ene siden og husmannen og landarbeiderne for øvrig på den andre. Likevel var solidariteten ofte sterk mellom ”sjølfolket”, som gårdeieren og hans familie ofte ble kalt, og de som arbeidet på gården, fordi de var gjensidig avhengige av hverandre.
Julie Prøysen skrev i 1960 ned en beretning om sin egen barndom og om livet slik det kunne arte seg på en husmannsplass på begynnelsen av 1900-tallet. Her heter det blant annet om det som møtte henne da familien flyttet inn i Prøysen i 1914:
”Det var dårlige hus når vi kom hit. Kjøkkene et kalt rom med en gråstensrøys av en peis. En stor stue med gisne dører og vinduer. Et lite kot som vi kunde ligge i om sommeren. Men det blev stelt på lit efter hvert.[…] Indboet i stua bestod av 2 gammeldagse senge og en kanope som vi sier på Hedemarken. Den kunde vi skyve ihop om dagen og legge en lem over. Så hadde vi Piedestall, et Skatoll, et stort bord og 2 små. I kjøkkenet hadde vi kjøkkenbænk, 1 bord og noen taburetter. Maten til daglig var mest flatbrød. Har ikke brukt så mye andet brød. Melk hadde vi for det meste sjølve. Vi hadde for det meste bare en ko, men det kunde hende vi hadde to. Det kom sig an på årgangen. Så hadde vi bygmjøl av egen avl men kjøpte lit hvetmel ved siden av. Rug avlet vi aldrig men jeg kjøpte rugmel og bakte sjøl. Sild var mye brukt og poteter hadde vi som vi avlet selv. Vi kjøpte aldrig noen mat i gården.” (Sitert etter Julie Prøysens eget manus, og med hennes egen ortografi.)
I det store og hele synes det som om Prøysen-familien var av dem som klarte seg bra i dette miljøet, hvor det ellers var folk som sultet og hadde det meget vanskelig. Både Olaf og Julie må ha vært flinke til å få det de hadde av penger og mat til å strekke til. Prøysen skriver i Det var da det og itte nå at ”Sultne var vi æiller. Det gikk an å leve lengi på saus og poteter, og vart det snaut med kaku så bakte a’ mor kavring; lompe, som andre sa. Og hadde vi itte mjølk drakk vi varm møssmørblæinde ta surprim.” (Prøysen: Verker, bd. 3, Oslo 1978, s. 36.)
Det har åpenbart vært mye humør og livsglede, og mye sang, spill og dans i Prøysenfamilien i Alf Prøysens oppvekst. I Prøysens sans for humor, hans sans for den muntre fortellingen og for visen med det humoristiske poenget, merker vi en gjenklang fra det miljøet han har vokst opp i. For eksempel framgår det av Det var da det og itte nå at faren til Alf Prøysen var glad i å synge, og at han hadde lært seg mange svenske viser av folk han hadde truffet på tømmerhogging inne ved svenskegrensen, viser som Alf Prøysen sjøl i en del tilfeller har bearbeidet og brakt videre. Prøysens ”Husmannspolka” er sikkert inspirert av scener han opplevde hjemme i egen oppvekst. Her er for sikkerhets skyld første verset av ”Husmannspolka”:
”Kom hit nå, kjærring, så tek vi en dæins.”
”Trallalla!
Trallalla!”
”Æinners da, æ du frå
samling og sæins!
”Trallallallallalla!”
”Je har itte stunder, å
æ det for stell,
og folk som går utafor
på vegen i kvell,
dom lure vel på å æ
dette for spell!
Trallallallallalla!”
Moren til Prøysen, Julie, var litt annerledes enn husmannskjerringer flest med sine litterære interesser. Hun satt ofte og leste romaner slik at det gikk ut over husarbeidet, og kom det fremmedfolk som så at husarbeidet måtte vente, var dette skam. Prøysen forteller i Det var da det og itte nå at moren fortalte ham om Shakespeare, og om Florense Nittinggale, og om Kristina Nilsson, den store svenske sangerinnen som hadde vokst opp på en husmannsplass. På skolen registrerer Prøysen at en del av det frøken sier, tar utgangspunkt i borgerlig miljø og borgerlige verdier, og at mye av dette passet dårlig for barn fra husmannsmiljø. I Prøysenstua var det for eksempel vanskelig å lufte skikkelig hver dag, slik frøken anbefalte, fordi vinduene var gjenspikret. Når frøken dessuten hevdet at en ikke burde bruke det største rommet i huset til finrom, som allikevel sjelden eller aldri ble brukt, passet det dårlig for husmannsstuene, for der var det bare ett stort rom ved siden av kjøkkenet. Dette rommet ble brukt året rundt både til soverom og oppholdsrom.
Prøysen forteller ellers at han ikke likte seg i friminuttene på skolen, for i lekene de lekte utendørs, hevdet han seg dårlig. Av samme grunn likte han seg ikke den dagen det var skoleskirenn. Sløyd var heller ikke hans favorittfag, ettersom han aldri ble noen praktiker. Men ellers trivdes han på skolen. Det skyldtes særlig at han lyktes godt når det gjaldt lesing, skriving og tegning. Om dette og Prøysens skolekarriere for øvrig kan en lese mer i det siste avsnittet i Det var da det og itte nå, det som heter ”Da klokken klang”.
Vinteren 1931/1932 gikk Alf Prøysen på Ringsaker Amtskole, en folkehøgskole som lå nordøst for Ringsaker kirke. Her begynte han så smått å underholde med sang og gitarspill om kveldene. Noen av visene han sang, hadde han skrevet selv. Han skrev også stiler for medelevene og tjente gode penger på det. Her hadde han en lærer som het Ivar Prestkværn, som selv brukte landsmålet, og som hadde atskillig sans for Prøysens talent. Denne læreren kan ha hatt en del å si for Prøysens bruk av dialekt i noe av det han skrev. Året etter at han er ferdig på Ringsaker Amtskole, søker han på Kunst- og Håndverkskolen, men kommer ikke inn. Dermed er det ikke så mye annet å gjøre enn å begi seg ut i arbeidslivet i forfedrenes fotspor.
Ut i verden
Det begynner med at han er gjetergutt om sommeren. Siden arbeider han på et utall gårder i Ringsaker utover i 1930-årene, og har omtrent alle de typene arbeid som mannfolk tradisjonelt kunne utføre på en gård. Han var med andre ord ”gardskar”, som det het i dette miljøet. Om kveldene og nettene leste han og skrev selv, dikt og prosa. Han sang også mer enn gjerne for folk på gårdene der han arbeidet, helst etter at arbeidsdagen var slutt. Etter hvert begynte han også å bidra med underholdning – sang og opplesning – i foreninger og lag, og han medvirket i revyer og kabareter av forskjellig slag rundt om på Hedemarken.
I 1932 treffer Prøysen en jevnaldrende kar som kom til å få avgjørende betydning for hans utvikling. Knut Fjæstad het han, og de to traff hverandre fordi Fjæstad begynte som handelsbetjent på Samvirkelaget på Rudshøgda. De to oppdager etter hvert at de har de litterære interessene felles. Knut Fjæstad får betydning for Alf Prøysen både fordi han bidrar til å gi dikteraspiranten Prøysen selvtillit, og fordi han er den som først tar initiativ til å sende dikt Prøysen har skrevet til forskjellige blad. De første forsøkene fører ikke til noe, men så, i 1938, får han sitt første dikt antatt i bladet Kooperatøren. Det har tittelen ”Røde geranier”. Det var Fjæstad som hadde vist noen av Prøysens dikt til redaktøren av Kooperatøren, og han ville gjerne trykke dem. Prøysen var overlykkelig og ble sterkt inspirert til fortsatt skriving. Honoraret var kr. 20,-, og det var godt betalt den gangen. Senere samme året får han antatt noen dikt i Arbeidermagasinet hvor Nils Johan Rud var redaktør. Nils Johan Rud ble senere en god venn av Prøysen.
De første diktene Prøysen skrev, var på bokmål. Siden prøvde han seg også på nynorsk før han til slutt fant fram til sin versjon av hedmarksdialekta. Han eksperimenterte altså en del med språket før han fant den tonen som var hans. I en del av de tidlige diktene til Prøysen merker en innflytelsen fra Herman Wildenvey. I andre dikt er han mer påvirket av de politiske diktene til Rudolf Nilsen. Også i prosaen eksperimenterte han en del før han fant den riktige tonen. Flere av de fortellingene som sto i den første boka han ga ut, Dørstokken heme (1945), var tidligere offentliggjort i Arbeidermagasinet, og av de språklige og stilistiske forskjellene på tekstene slik de var utformet i Magasinet og senere i Dørstokken heme kan en se hvordan Prøysen eksperimenterte seg fram til en endelig form.
Omtrent samtidig som Prøysen fikk offentliggjort sine første litterære forsøk, var det at han skiftet navn fra Alf Olafsen til Alf Prøysen. Han tok altså navnet på den husmannsplassen han var vokst opp på som permanent etternavn. Noe av bakgrunnen for dette navneskiftet er sikkert at han ville markere at han gikk over i en ny fase i livet. Det var i disse årene at han for alvor begynte å drømme om en kunstnerkarriere, samtidig som han begynte å drømme om en forflytning fra landsbygda mot byen. Det var i byen at kunstnerkarrieren kunne realiseres. Bylengselen er et sentralt motiv i Prøysens diktning, og denne lengselen har han i høg grad følt på selv. Byen var det forjettede landet for husmannsgutten som ville bli dikter.
Høsten 1939 forlater Alf Prøysen Hedmarken. I første omgang tar han arbeid på en gard på Kløfta. Det er egentlig byen som lokker, men han våger ikke å ta spranget fullt ut med en gang. I årene som kommer flytter han flere ganger, og da er det stadig nærmere og nærmere den lokkende hovedstaden. Når han visste hvor han ville, var det fordi han hadde besøkt eldste søsteren sin i Oslo allerede som barn, og der hadde han fått smaken på det byen hadde å by på. Dette har han fortalt om i en stubb som heter ”Om sammarsgjester” som sto i Arbeiderbladet lørdag 15. juli 1967, og som ble gjenopptrykt i Livets sekund. Her heter det blant annet: ”På kino hadde je æiller vøri før, nå gikk syster mi og je på Grønlands kino og såg ’Flytende guld’ med Anna Catarina Nilsson og Milton Sills! Det var no æinna det hell å gå på jordom og henge høy! Og så var vi på teater, Kongshavn sommerteater, og såg på revy!” (Verker, bd. 7, s. 26.)
I 1941 var Prøysen kommet til Vøien gård i Asker som fjøsrøkter, og den tida han var her, kom til å få stor betydning for ham. Her satt han og skrev dikt og fortellinger og sendte dem til Arbeidermagasinet, og her la han planer for karrieren videre. Etter hvert begynte han også å vanke på Statens Småbrukslærerskole på Sem hvor de satte opp revyer, og hvor det både blant lærere og elever var folk som var viseinteresserte. Her var han med i flere revyer både som visedikter, instruktør, teatermaler og aktør, samtidig som han etter hvert ble kjent i bygda og ble tilkalt når man hadde bruk for underholdning. På Småbrukslærerskolen ble han også kjent med Arnljot Høyland, som den gangen var matematikkstudent ved universitetet. Han lå i dekning for tyskerne og var kamuflert som småbrukslærerelev på Sem. Høyland er for ettertida mest kjent som opphavsmannen til den melodien som Prøysen diktet ”Julekveldsvisa” til.
Våren 1945 sier Prøysen opp jobben på Vøien. Fra nå av har han tenkt å prøve å holde liv i seg bare ved hjelp av skrivinga. Samme året får han ut Dørstokken heme med undertittelen ”Hedemarksfortellinger” på noe som heter Høvik Forlag. Dermed er forfatterkarrieren i gang for alvor. Denne samlingen med fortellinger får litt blandet kritikk. En av dem som roser og oppmuntrer forfatteren, er imidlertid Aksel Sandemose i avisa Friheten. Etter at han har sluttet som griskokk, involveres Prøysen i ulike prosjekter. Han er med og lager kabareter, han har opptredener av ulike slag i lag og foreninger, og han begynner å opptre i radio, samtidig som han skriver vers og prosa.
Særlig det han gjorde for radio i denne tida kom til å bli avgjørende for utviklingen av Prøysens karriere. Høsten 1946 ba Lauritz Johnson Prøysen om å lage noen barneviser til jul for radio. En av visene Prøysen laget ved denne anledningen, var ”Musevisa”. Den ble etter hvert en stor suksess. Fra 1952 laget Prøysen regelmessig Barnetimer for de minste, og det var dette som for alvor gjorde Prøysen til en nasjonal dikter. Våren 1947 spiller Prøysen inn sin første plate, og det ble begynnelsen på en lang karriere som plateartist. I 1948 gir han ut sin første samling med viser for voksne, Drengestu’viser. Den blir en voldsom suksess med bortimot 150000 solgte eksemplarer i løpet av et par år. I 1949 ga han ut den første samlingen med barneviser, Lillebrors viser. Finn Ludt hadde laget melodier til Prøysens tekster, og Øystein Jørgensen hadde laget illustrasjoner. I 1950 kom så Prøysens eneste roman Trost i taklampa. Den ble også en stor salgssuksess.
I 1948 giftet Prøysen seg med den to år yngre Else Storhaug fra Rena. Prøysen hadde tidligere hatt litt kontakt med Borghild Rud, som var søster til Nils Johan Rud, redaktøren i Arbeidermagasinet, og som hadde vokst opp på Ringsaker. Nå fikk Else og Alf Prøysen bo i et hus på Borghild Ruds eiendom i Nittedal. I 1952 flytter de inn i en nyoppført tomannsbolig i nærheten. Prøysen blir altså boende i Nittedal livet ut. Etter hvert fikk Else og Alf Prøysen to barn, Elin som ble født i 1949, og Ketil som ble født i 1951. Alf Prøysen døde den 23. november i 1970, bare 56 år gammel.
Forfatterskapet
Alf Prøysens forfatterskap kan grovt deles inn i fire deler: Hans prosa for voksne og hans viser for voksne, og hans prosa for barn og hans viser for barn.
1. Prosaen
for voksne er den mest omfattende delen av forfatterskapet. Den omfatter
romanen Trost i taklampa (1950) og
kortprosaen, dvs. Hedemarksfortellingene og stubbene. Hedemarksfortellinger
kalte han novellene i Dørstokken heme
(1945) og noen av de som sto i Utpå
livets vei (1952). Fra høsten 1951 publiserte Prøysen en kortnovelle i Arbeiderbladet i Oslo nesten hver lørdag
fram til kort tid før han døde. Disse kortnovellene kalte Prøysen sjøl for stubber. De første stubbene ble
gjenutgitt i bokform i Utpå livets vei.
Kjærlighet på rundpinne (1957)
inneholdt også et utvalg stubber. Etter Prøysens død redigerte Nils Johan Rud
fire utvalg med stubber, nemlig Jinter je
har møtt (1972), Onger er rare (1973),
Kjærtegn (194) og Livets sekund (1975). I 1998 kom endelig
alle de stubbene som ikke tidligere var publisert i bokform i to bind med
titlene Spaserveier i granskog.
Lørdagsstubber 1951-1961 og Tia og
timen. Lørdagsstubber 1962-1970. Samlingen med barndomsminner som ble
utgitt under tittelen Det var da det og
itte nå (1971) kan vi også regne hit.
2. Når
det gjelder viser for voksne, ga Prøysen ut fire samlinger. Det var Drengestu’viser (1948), Viser i tussmørke (1951), 12 viser på villstrå (1964), ’Så seile vi på Mjøsa’ og andre viser (1969).
Etter Prøysens død redigerte Nils Johan Rud en samling med viser fra Prøysens
hånd med tittelen Lørdagskveldsviser (1971).
Prøysen skrev imidlertid en lang rad viser som ble publisert på forskjellig
vis, og som ikke er med i noen av disse samlingene. En del av dem kom med i Samlede viser og vers som utgjør bd. 8,
9 og 10 av Verker, som kom i 1978,
men Prøysen laget også en del viser som til nå ikke er publisert i bokform.
3. Av
den prosaen Prøysen skrev for barn, er det særlig Teskjekjerringfortellingene
som ble en suksess. På norsk ga han ut seks samlinger med fortellinger om
teskjekjerringa. Det var Kjerringa som ble
så lita som ei teskje (1957), Teskjekjerringa
på nye eventyr (1960), Teskjekjerringa
i eventyrskauen (1964), Teskjekjerringa
på camping (1967), Teskjekjerringa på
julehandel (1970) og Teskjekjerringa
og Kvitebjørn Kong Valemon (1972). Til denne delen av produksjonen hører
også Geitekillingen som kunne telle til
ti (1957), Alle tiders gullhøne (1959),
Sirkus Mikkelikski (1963), Den grønne votten (1964), Den vesle bygda som glømte at det var jul (1976)
og Skomakerdokka (1977).
4. Prøysen
ga ut følgende visesamlinger og visebøker for barn: Lillebrors viser (1949), Musevisa
(1949), Teddybjørnen og andre viser (1951),
Skøyerviser (1952), Rim og regler fra barnetimen (1954) og Julekveldsvise (1957).
I tillegg til dette skrev Prøysen
også et par skuespill, nemlig Fløttardag (1952)
og To pinner i kors (1954), og han
laget selv en dramatisert versjon av Trost
i taklampa sammen med Asbjørn Toms som hadde premiere i 1952. I 1963 ble
det laget musikal av denne versjonen av Trost
i taklampa med musikk av Finn Ludt.
Prøysen var dessuten redaktør eller medredaktør for flere samlinger med viser og prosa, blant annet Glade historier fra Hedemarken og Østerdalen (1956), Muntre minner fra Hedemarken (1959), Den røde, blå og gule viseboka, og han oversatte også Gåsemorboka (1951) til norsk.
I tillegg til alt dette skrev Prøysen også enkelte artikler i ulike publikasjoner om forskjellige emner. Blant annet skrev han flere artikler om Præstvægen, og han skrev artikler om visesang og visediktere.
Prøysen var også meget stor som plateartist. En oversikt over Prøysens bok- og plateutgivelser finnes på Prøysenhusets hjemmesider, adresse: http://www.proysenhuset.no En diskografi finnes også i Jan Haug/Torhild Viken: Alf Prøysen. Et portrett i tekst og bilder (1989). Her finnes det også en fullstendig oversikt over Prøysens forfatterskap, og en oversikt over teaterforestillinger bygd på tekster av Prøysen. Også i Geir Vestheim (red.): Ei bok om Prøysen (1980) finnes det bibliografier over det som er skrevet både av og om Prøysen, og det finnes en oversikt over anmeldelser av Prøysens verker.
Denne framstillingen er særlig bygd på følgende artikler og bøker:
Ove Røsbak: Alf Prøysen. Præstvægen og sjustjerna, Oslo 1992.
Elin Prøysen: Pappa Alf, Oslo 1989.
Knut Fjæstad: – en dag
i mårå. Unge år med Alf Prøysen, Oslo 1980.
Geir Vestheim (red.): Ei bok om Alf Prøysen, Oslo 1980
Knut Imerslund (red.): Alf Prøysen – idylliker eller opprører?, Vallset 1995
Knut Imerslund (red.): Graset er grønt før æille. Ei bok om Alf Prøysen, Bergen 2002
Knut Imerslund (red.): Å,
du gode sparegrisen min. Prøysenårbok 2002, Ringsaker 2002
Knut Imerslund: Det er så vemodig mange viser. Samtaler om Alf Prøysen, Vallset 2004
Knut Imerslund (red.): Alf
Prøysen i nytt lys. Prøysenårbok 2004, Vallset 2004
Knut Imerslund: Rau skulle kjolen vara. Artikler om Alf Prøysen og hans forfatterskap, Vallset 2005.
Se også PrøysenVennen som
nå har kommet ut med to nummer i året i 10 år, og Prøysenårbok 2002, Prøysenårbok
2004 og Prøysenårbok 2006.
Knut Imerslund