På kirkegården

Vår Frelser

Alf Prøysen er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Gravstøtten er like enkel som Prøysen selv var det i levende live. Hans navntrekk, og fødsels- og dødsår, er risset inn på en middels stor norsk gråstein med en skrift som skal forestille å være hans egen. Her er det ingenting av det monumentale og pompøse som preger gravmælene etter eksempelvis Bjørnson, Wergeland, Johan Sverdrup eller Christian Krogh, som også ligger gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Prøysen ville vært dypt forlegen hvis han skulle konkurrert med Bjørnson om størrelsen på gravmonumentet.

Når man vandrer rundt på denne gravlunden, registrerer man at det ikke bare i livet, men også i døden, er en definitiv forskjell på folk. Og selv om alle er store i Æreslunden, er noen større enn andre. Når jeg tenker dette, hører jeg et sukk fra noen av gravstøttene.

Gravsteinen til Prøysen ligger på et hjørne hvor to grusganger krysser hverandre. Plasseringen blir diskret fordi det står noen graner inntil gravsteinen med grener hengende over steinen. Granene gir en form for dunkelhet over hele området hvor Prøysens gravstein ligger. Den hadde vært mer iøynefallende hvis den hadde vært plassert ute på en grasbakke som hadde vært grønn for æille, eller på en plen med bare himmelen over. Men kanskje ville Prøysen selv også ønsket å søke ly for vær og vind og menneskenes granskende blikk under trærne?

Dessuten passer granene godt med beskrivelsen Prøysen gir i innledningen til fortellingen ”Storlaget på Refsal” i Dørstokken heme. Langs storvegen gjennom bygda, som slår ut med armen og viser veien til de store gårdene med stille tun, er det ”Slanke hengebjørker og lauvtette lønnekroner” som står vakt og lager skygge i grusgangen. Men når han beskriver stien som går bak uthusa i kroker og kriker, og som snor seg oppover med høge graskanter og djupe hjulspor opp mot småplassene hvor arbeidsfolk bor, heter det at ”det er grana som lager allé her”. De store løvtrærne hører aristokratiet til, granene var for proletariatet. Dette harmonerer godt med at Prøysen i den siste hvile har fått plass under en gran.

Hvilket menneskelig naboskap har så Prøysen havnet i på Vår Frelsers gravlund? Vi vet at han var en utpreget vennlig mann i levende live og hadde et godt ord til alle, enten de var unge eller gamle, søringer eller nordlendinger, kvinner eller menn. Prøysen – vil vi gjerne tro – var snill og omgjengelig overfor alle. Kanskje var han noen ganger utad mer vennlig enn han hadde indre dekning for. I brev kunne han være ganske kritisk, ja direkte brutal i sine karakteristikker av folk han ikke likte. Men slik er det med oss alle, at vi i fortrolighet overfor venner er ærligere enn vi er i offentligheten.

Arnulf Øverland

Skjebnen har vært så lunefull at Prøysen under den siste hvile er plassert ved siden av en av dem han ikke hadde så mye til overs for, og som han var temmelig ulik på mange måter. Rett bak Prøysens gråstein står nemlig Arnulf Øverlands hode og halve overkropp på en ganske høy, firekantet søyle. Og Øverland verdiger ikke Prøysen et blikk, naturlig nok. Hans hode er svakt tilbakelent, i en slags folketalerpositur, med blikket plassert et sted opp mot horisonten, høyt hevet over og forbi Prøysen-steinen. Den sterkt kristenkritiske og ateistiske Øverland har i skulptørens utforming rett og slett inntatt en forkynnerposisjon, og ansiktet hans er ironisk nok utstyrt med mimikk som kunne kle en biskop.

Riktignok har Prøysen og Øverland det felles at de skrev poesi i bunden form, poesi som var sangbar. Øverland ble sågar berømt for å ha kaldt den rimfrie, modernistiske poesien fra tidlig 1900-tall og utover for tungetale fra parnasset. Men Øverland mente nok i utgangspunktet at hans dikt skulle leses, og at det var ordet alene som skulle virke, selv om det i ettertid er blitt satt melodi også til noen av hans dikt. Prøysen tenkte fra første stund at de fleste av hans viser skulle synges, selv om han også skrev enkelte dikt som det ikke umiddelbart ble laget melodier til. Og visa har jo tradisjonelt hatt lavere status enn diktet. Visa er en sjanger med litt mer folkelig appell, den er litt mer brukssjanger, litt mindre avantgarde og litt mindre (selv)høytidelig enn diktet. Prøysen selv kjempet for å få visas status opp på linje med diktets, og han mente at det var like vanskelig å skrive ei god vise som et godt dikt.

Ateisten Øverland er i mye av det han har skrevet den bydende og forkynnende, profeten som har steget ned fra bjerget for å tale til menneskene og belære, engasjert og patosfylt. Ofte er han også sterkt refsende i forhold til menneskelig dumhet og dårskap. Prøysen derimot var ikke alltid så skråsikker i sin sak. Derfor har han mer overbærenhet med menneskene, mer forståelse og empati i forhold til store og små menneskelige feil og skavanker. Øverland hevdet riktignok ofte at han talte de svakes sak, men han gjorde det så høylydt at han noen ganger skremte dem. Prøysen derimot talte de svakes sak på en måte som de selv forsto og lyttet til. Prøysen er dessuten mer historieforteller enn moralist, enten det er med humoristiske eller tragiske undertoner.

Til vennen Knut Fjæstad skriver Prøysen i november 1938 at han er forundret over at noen har påstått at han ligner eller aper etter Arnulf Øverlands diktning, ettersom han knapt har lest noe av Øverland. Og han legger til: ”…Apropos Øverland – hvordan liker du ham? Jeg for min del kan ikke fordra ham. Han virker så urokkelig i sin tro. Før man fikk rokket ham tror jeg det var lettere å lære en mumie å spille banjo.”[1] Det å lære en mumie å spille banjo, er i hvert fall ikke enkelt!

På bakgrunn av disse uttalelsene fra den unge Prøysen må man si at det er en skjebnens ironi at han er dømt til å stå ved siden av Øverland på kirkegården. Skulle muligheten foreligge, vil nok Prøysen se det komiske i dette og avlevere en underfundig replikk i sakens anledning, mens Øverland derimot vil stirre like stivt mot horisonten og fundere på teksten til noen nye formanende og belærende hustavler.

Herman Wildenvey

Men, men. Prøysen vil kunne trøste seg med en annen nabo. For rett imot hans egen stein, rett over grusgangen riktignok og på litt større avstand enn Øverland, står gravstøtten til Herman Wildenvey. Og Wildenvey var faktisk en av Prøysens store forfatteridoler tidlig i karrieren. Wildenvey hadde den lettheten, den munterheten, den muntligheten og den sangbarheten som Prøysen likte og selv etterstrebet. Kanskje er ikke Wildenvey alltid like dyp, og kanskje har han ikke alltid like mye substans, men åpenbar sang- og formuleringsglede var likevel mer enn nok til å oppildne Prøysen i tenårene.

Wildenvey har forresten selskap av sin Gisken, som bildet av hans gravstøtte forteller. Dette er ganske uvanlig, for stort sett må berømthetene på Vår Frelser greie seg uten sine bedre halvdeler i evigheten. Men Gisken elsket sin Herman så over all måte at det ville vært hjerteløst å skille dem i døden. Dessuten var hun også forfatter og kunstner, og på en måte litt kvalifisert for Æreslunden hun også.

Knut Fjæstad forteller at da han traff Prøysen første gangen, i 1932 på Rud Samvirkelag på Rudshøgda, og Prøysen fikk se at Wildenvey lå oppslått på Fjæstads hybel, begynte han å sitere Wildenvey helt uavhengig av den oppslåtte boka. Dette hadde han allerede inne!

Når vi så kommer til juli 1938, skriver Prøysen henrykt til Fjæstad at han har kjøpt seg Wildenveys samlede. Har du dem, spør han begeistret. ”Det er praktfulle dikt alt sammen. Enda alle her oppe korset sig over at jeg ikke heller kjøpte ’ord’ntlige’ bøker. O salige enfold!”[2] I dette ligger det også mellom linjene at Wildenvey sterkt bidro til å endre retningen på Prøysens litterære smak bort fra den populærlitteraturen som ble konsumert av de fleste i hans omgivelser. I et brev litt senere i 1938 kaller Prøysen Wildenvey ”vor felles avgud”.[3] Skjebnen har altså villet det slik at han på kirkegården er plassert sammen med sin ungdoms avgud!

I den forbindelse skal jeg ta med en morsom historie som Prøysens datter, Elin, fortalte da jeg hadde en samtale med henne for et par år siden. Da viste hun meg kolofonsiden i bind 1 av den utgaven av Wildenveys samlede som Prøysen kjøpte i sin ungdom. Der hadde Prøysen skrevet ”Tilhører Alf Prøysen”. Under dette sto det følgende: ”Hvilket hermed attesteres! Herman Wildenvey”. Dette siste hadde Wildenvey selv føyd til en gang han hadde vært gjest hjemme hos Prøysen-familien!

I 1957 ble det utgitt et festskrift til Herman Wildenvey i anledning 50-årsdagen for hans debutbok Nyinger. Her har Prøysen et dikt med tittelen ”Tre vers” som forteller noe om at han ikke hadde glemt sin avgud fra ungdommen. Det forteller også noe om hva det var han satte pris på ved Wildenvey:

Tre vers

Fysst fór det ei skrøne og slang gjennom bygda

om en som sku skrive så gørrfæle dikt

hæin klistre tapeter og sang om a Eva

om leg-predikæinter og brennvin og slikt.

Så spara vi peing, så kjøpte vi boka,

og vårbekken gikk og var kjipin og yr,

men ingenting fæinn vi ta det som vi tenkte

og da vart vi flate, for boka var dyr.

Men takta var finfin, og den vart vi glad ti,

den bles øss i nakken så fresk som en vind,

og rett som det var, gikk vi inn i en hage

der Dikteren sto som en Gud ved ei grinn.[4]

Hva er det så Wildenvey og Prøysen snakker om, der de befinner seg i dag, overgitt til evigheten på hver sin side av grusgangen på Vår Frelsers gravlund? For det første er jeg sikker på at Prøysen gang på gang takker Wildenvey for alt han hadde å gi en ung griskokk på vei inn i diktekunsten tidlig på 1930-tallet. Wildenvey lærte ham noe om hva det vil si å leke med språket, trollbinde med ord, bruke muntligheten også i skriftligheten, gi diktene/visene den lettheten som bare hverdagsordene kan, bruke fantasien til det fantasien skulle brukes til. Wildenvey var i særlig grad dikteren som ga Prøysen den tanken at dette ville også han forsøke!

Men hva mer snakker de om? Jo, kanskje funderer Wildenvey litt på hvorfor det bare har gått nedover med hans egen popularitet, mens Prøysens popularitet stadig stiger til nye høyder, både her hjemme og i utlandet. Jeg tror kanskje det kan ha noe å gjøre med at jeg skrev litt for mye, mumler Wildenvey for seg selv, og Gisken støtter ham i det. Jeg skrev noen ganger litt mer enn jeg hadde trang til, sier han. Man skulle jo leve også, og de svake tingene mine skygger litt for de få virkelig gode diktene jeg skrev. Men du, sier han så, henvendt til Prøysen, du skrev jo dessuten på så mange ulike måter. Du var så allsidig. Du har noe for alle. Både de som liker dikt og de som liker prosa, både barn og voksne. Hvordan fikk du det til?

Det eneste jeg kan si om den saken, sier Prøysen, er at det bare ble slik. Jeg planla aldri hva slags forfatter jeg ville bli. Den ene ideen grep den andre, det ene oppdraget grep det andre, og den ene suksessen grep også den andre. Radioen, avisene, plateselskapene, forlagene, konsertarrangørene – alle drev de meg fra det ene til det andre, og jeg ville gjerne gi noe til dem alle sammen. Noen plan hadde jeg aldri, midt oppi alt dette. Jeg har alltid elsket barn, så det er klart at jeg måtte skrive for dem. Men det var dikter for voksne jeg egentlig ville bli da jeg lot meg inspirere av dine dikt. Og selvsagt er jeg glad for at folk fortsatt liker det jeg har skrevet. Men en gang er vel også min tid forbi.

Sier Prøysen og trekker seg tilbake til evigheten.

Edvard Munch

Ovenfor Arnulf Øverland, og enda litt lenger bort fra Prøysen, står Edvard Munchs gravmæle. Det er vanskelig å tenke seg at Prøysen har forsøkt å oppnå kontakt med Munch, og grunnene er mange. Munch ble så fryktelig verdensberømt, så verdensberømt at det neppe faller Prøysen inn at Munch kan ha interesse av å snakke med ham. Skjønt Munch var jo opprinnelig hedmarking han også. Fra Løten. Men det er så lite folkelighet over Munch og hans omgangskrets at Prøysen vegrer seg for å snakke med ham om Hedmarken, selv om Munch ikke har noen av sine venner i nærheten.

Prøysen hadde i det hele tatt ikke mange venner som har gjort seg fortjent til en plass på Vår Frelsers gravlund. Han ville vel sannsynligvis også avslått hvis han i levende live hadde fått tilbud om en plass i dette eksklusive selskapet. Det er nemlig ofte slik at hvis du har tilhørt overklassen og talt underklassens sak, er du blitt satt pris på fordi du er så prektig. Dermed er du kvalifisert for Vår Frelser. Wergeland har ett av de mest pompøse gravmælene på Gravlunden. Ytterst fortjent selvfølgelig! Men hvis du har tilhørt underklassen og talt dens sak, er du derimot bare opprørsk og kravstor. I noen tilfeller dessuten revolusjonær. Og ikke kvalifisert.

Nåvel. Men Prøysen har kanskje tenkt på at det finnes en link til Munch når han har kastet et blikk oppover i retning hans gravstøtte. For Prøysen kjente en vakker kvinne mot slutten av siste verdenskrig som hadde vært den kanskje viktigste av Munchs modeller. Hennes navn var Birgit Prestøe (1906–1986), og hun var søster til Borghild Ruds mann. Hennes ansikt og hennes magre skikkelse kan gjenkjennes i mange av Munchs kvinneportretter.

Alf Prøysen og Birgit Prestøe traff hverandre visstnok første gangen under et teaterbesøk i 1943.[5] De møttes fra tid til annen et par år framover, men uten at det tok helt av. Når Prøysen i et upublisert brev til Finn R. Jørstad kaller Birgit Prestøe en gammelkjærest, kan det være en liten overdrivelse i den formuleringen. Prøysen jobbet på denne tiden fortsatt på Vøien gård. Birgit Prestøe syntes det luktet fjøs av ham. Hun betraktet ham ikke som fin nok og satte sannsynligvis på bremsene før forholdet var blitt et kjæresteforhold. Prøysen kalte seg selv hennes reservekavaler i brevene han sendte henne. Samtidig oppnådde Birgit Prestøe ikke det hun ønsket i forhold til den tillukkede og reserverte Munch.

Sankthansaften i 1945 traff for øvrig Prøysen sin Else, og prioriterte etter hvert henne framfor Birgit Prestøe. Bodil Stenseth antyder likevel at Prestøe kan ha angret på at hun droppet Prøysen da han fikk slik voldsom suksess et par år etter bruddet mellom dem.

Birgit Prestøe ble aldri gift, og hun var i det hele tatt en særegen og litt spesiell kvinne som det ikke var helt lett å forstå seg på. Dette kunne vært et samtaleemne mellom Prøysen og Munch. Menn diskuterer også felles kjente blant kvinner, selv om det ikke er like ofte og med samme lidenskap som kvinner diskuterer felles kjente blant menn. Prøysen og Munch kunne ha hatt en felles interesse av å forsøke å forstå henne. Et slikt forsøk ville likevel fort gå i stå, for hun var en stor beundrer av Munch, mens hun derimot var langt mer forbeholden i forhold til gardsarbeideren Prøysen. Dermed har hun nok også vist svært forskjellige sider i forhold til de to mennene. Nei, når alt kommer til alt, kan neppe Birgit Prestøe alene bidra til å få i stand noen dialog mellom Munch og Prøysen.

Sigurd Hoel

Bortenfor Herman Wildenvey står gravstøtten til Olaf Bull, og litt bortenfor der igjen gravstøtten til Sigurd Hoel. Bort til Sigurd Hoel er det så langt at Prøysen må rope, og det liker han ikke. Hvis det var noe Prøysen ikke var, så var det høymælt. Han likte i grunnen aldri å heve stemmen. Hans form var den lavmælte og fortrolige. Skulle han synge, ville han også være tett på publikum. Men hadde det for eksempel vært Nils Johan Rud, eller Otto Nielsen, eller Erik Bye, eller Ulf Peder Olrog, ja så hadde han ropt. For å få kontakt med dem hadde han ikke skydd noen anstrengelser. Men Sigurd Hoel får være i fred.

Hoel var riktignok fra landsbygda han også, fra Odalen, men han var lærersønn og en avlegger av den bygdeintelligentsiaen som Prøysen lar det gå utover i Trosten. For alt jeg vet kan Hoels far ha vært en lokal Brekkestøl, en som fraterniserte med storbønder og bygdeakademikere og lot det – riktignok diskret – gå ut over proletarbarn som Laura i ”Marken”.

Hoel var en av dem som hadde lov til å reise til byen fordi han var så begavet, ifølge dobbeltmoralen til Lundjordet & co. Hoel var i det hele litt for mye urban intellektuell, litt for mye forlagsmann i dress og slips, litt for mye riksmålsmann, litt for mye gammelliberaler og litt for borgerlig til at Prøysen gidder å rope. Han gikk neppe heller på de samme brune kafeene som Prøysen, men likte bedre de hvite dukene på Theatercaféen og Continentals 2den Etage. Hoel jobbet da også i alle år for det lett aristokratiske Gyldendal hos Harald Grieg, mens Prøysen ga ut sine bøker på det mer proletære Tiden Norsk Forlag.

Det som kunne ha hjulpet litt på Prøysens oppfatning av Hoel og gjort ham litt mer forsonlig stemt, var de to Odalsromanene til Hoel, Arvestålet (1941) og Trollringen (1958), for her skildrer Hoel hvordan det velkjente norske bygdedyret tar knekken på et menneske som skiller seg ut og som ikke er som andre. Her kunne Prøysen funnet en hovedperson å identifisere seg med. Et lite stykke på vei i hvert fall. Men det er ingenting som tyder på at Prøysen noen gang kom til å lese disse romanene.

Olaf Bull

Hva så med Olaf Bull, som befinner seg noe nærmere Prøysens gravsted enn Hoel, men litt bak Wildenvey? Til Bull behøver han ikke rope engang. Bull befinner seg litt nærmere Prøysen enn Sigurd Hoel, målt i antall meter. Men knapt i mentalitet.

Olaf Bull og Herman Wildenvey var drikkebrødre i mange år, så de to passer godt sammen også på kirkegården. Lytter man godt, kan man høre en vedvarende svak mumling mellom de to gravstedene. Av og til også en dempet, men frivol, nærmest fandenivoldsk, hes latter. Da kan man også høre at Gisken hysjer på dem og ber dem tie stille. De to tilbrakte mang en kvelds- og nattestund i lystig lag på kafeer og restauranter, både her hjemme og ute i Europa, og det er dette Gisken husker så altfor godt. Da satt replikkene løst og latteren runget. Nå er latteren mer behersket og ettertenksom.

Wildenvey er naturligvis beredt til å formidle kontakt mellom Bull og Prøysen, og det er lett å tenke seg at svirebrødrene Wildenvey og Bull ønsker flere inn i kretsen. Men sant å si har Prøysen holdt en viss avstand til Bulls diktning i levende live, nærmest på intuisjon, og denne avstanden vil han trolig også opprettholde på gravlunden. Prøysen leste mengder av litteratur av alle slag, prosa og poesi, barnelitteratur og voksenlitteratur, norsk og utenlandsk, men jeg har ikke kunnet finne noen henvisning til Olaf Bull og hans forfatterskap i Prøysens brev. Det er særlig i brevene Prøysen røper hva han leser til enhver tid.

Og hvorfor det? For Bull var en bejublet lyriker i sin tid, og denne tiden falt delvis sammen med Prøysens levetid. Bull døde i 1933, da var Prøysen 19 år gammel. Bull ble for øvrig foreslått til Nobels litteraturpris av selveste Knut Hamsun og mange andre,[6] og han var en diktertype som skrev med sitt hjerteblod. Han var ikke som Wildenvey en forfatter som drysset versene hen i en slags evig sol- og sommerstemning ”hver gang glæden over livet var mig sterk og nær og ny”. Olaf Bull gledet seg i det hele tatt ikke mye over livet, og han skrev bare når han måtte, av en ubetvingelig indre trang. Noen kjenner kanskje igjen titlene på enkelte av Bulls dikt: ”Metope”, ”Om vaaren”, (”Eia, ja dét var vaaren!/Den gurgler i hver en bæk -…”), ”Ars longa”, ”Til ordene”. Han skrev tilmed et dikt som heter ”Paa kirkegaarden”, som kan sies å være en av inspirasjonskildene til denne artikkelen.

Og denne trangen til diktning dukket hos Olaf Bull opp særlig når han tenkte på døden og forgjengeligheten, på livets evige tragikk og på umuligheten i å tro på noen gud. Særlig merker en dette i Bulls kjærlighetsdikt, for i kjærligheten søker vi varighet, og da kjennes alle tings absolutte uvarighet ekstra tung. Det strømmer en dyp, ja en avgrunnsdyp melankoli gjennom Bulls liv og diktning som Prøysen riktignok også hadde et snev av, for eksempel når han minner seg selv og oss andre om at kælven uti hagan æiller har hørt om frikassé. Men Prøysen levde ikke ut og dyrket melankolien, han brukte den ikke som et daglig isbad på samme måten som Bull. Tvert imot brukte Prøysen humoren, riktignok noen ganger galgenhumoren, som motgift mot tungsinnet.

Dessuten: Der Olaf Bull var en hjemløs og urban bohem på hvileløs flyttefot mellom Oslo og Europas øvrige hovedsteder var Prøysen en hjemmekjær og stødig familiefar med base i Nittedal og røtter på landsbygda på Hedmarken. Der Olaf Bull vanket i miljøer som videreførte arven fra Christiania-bohemens anarkisme og nihilisme, vanket Prøysen i mer stabile miljøer med hardt arbeidende kunstnere som ikke dyrket ismene i særlig grad. Der Olaf Bull konstant levde på lån og almisser, i kronisk pengenød fra dag til dag gjennom et helt liv, klarte Prøysen å underholde familien med sin kunstneriske virksomhet. Der Olaf Bull drakk seg sanseløst, altfor ofte delirisk beruset mer eller mindre daglig i 30 år, tok Prøysen litt likør eller et glass Medoc i ny og ne, ikke sjelden foran en forestilling for å få mot. Ellers var han ganske nøktern, ja i perioder var Prøysen avholds. Bull foretrakk det eksklusive og litt luksuriøse, Prøysen det enkle, ja det spartanske. For eksempel Stortorvets Gjestgiveri. Eller kafeen på Østbanen. Bull var i hele sin framferd intens, rastløs, nervøs, irritabel, direkte, misantropisk. Prøysen var beskjeden, lavmælt, vennlig, kontrollert, og mislikte alt støyende samvær.

Men på ett område kunne de ha noe å snakke om: De hatet begge alt som smakte av sport. Dessuten var de begge dyktige tegnere, og på dette området kunne de saktens ha hatt noe å diskutere. Men framfor alt var de, hver på sin måte, ordkunstnere, mestere i å bruke språket, om enn med et litt forskjellig preg. Her kunne det vært grunnlag for en og annen meningsutveksling. Men slik faller det seg ikke.

Til slutt:

Kjenner vi Prøysen rett, er han generelt sett ikke helt fornøyd med selskapet han har havnet i på Vår Frelsers gravlund. Wildenvey er unntaket. Ikke det at han vil si et vondt ord om resten av naboskapet, i hvert fall ikke offentlig, men han kunne nok tenkt seg å ha hatt Otto Nielsen, Erik Bye, Nils Johan Rud eller Bjarne Amdahl i nærheten. Eller Knut Fjæstad. Eller Ulf Peder Olrog. Eller Kjell Aukrust. Eller noen av dem han kjente som tilhørte gatas løse fugler. For eksempel en Hans Alexander Hansen.

Hadde han kunnet skrive brev for eksempel til CarlAnton, Finn R. Jørstad eller Alf Cranner fra der han befinner seg nå, ville han garantert beklaget seg over situasjonen.

Æreslunden er naturligvis en ære, men det er fristende å tenke seg at Prøysen i dette selskapet kan ha kommet til at det hadde vært like greit med et ganske vanlig gravsted på en ganske vanlig kirkegård blant ganske vanlige mennesker. Kunstnere og intellektuelle er ikke alltid like enkle å forholde seg til. Men slik er det. På det siste stoppestedet velger vi ikke selv vårt selskap.

Knut Imerslund

(Denne artikkelen er hentet fra Per Kristian Guntvedt/Knut Imerslund (red.): Sagan om sagan om gumman. Prøysenårbok 2008, Oplandske Bokforlag, Vallset 2008.)

---

[1] Sitert etter Knut Fjæstad: – en dag i mårå. Unge år med Alf Prøysen, Oslo 1979, s. 139.

[2] Knut Fjæstad: – en dag i mårå. Unge år med Alf Prøysen, Oslo 1979, s. 82.

[3] Sst. s. 84.

[4] Nils Lie/Herman Wildenvey: Og alle fugle sjunge -. Festskrift til Herman Wildenvey, Oslo 1957, s. 84.

[5] Det som fortelles om Birgit Prestøe her, er hentet fra Bodil Stenseth: Modellen, Oslo 1988, s. 176f. og s. 185.

[6] Jf. Fredrik Wandrup: Olaf Bull og hans samtid. En uro som aldri dør, Oslo 1995, s. 349ff.